Når den livgivende solen titter opp over horisonten, blir vi alle i bedre humør. Vi fikk solen tilbake på Kapp Linné i februar, mens man i Longyearbyen feirer solen med en Solfest 8. mars. Da skal solen lyse på den gamle sykehustrappa i byen. Sykehuset er for lengst borte, men trappa blir fra tid til annet reparert og holdt i god stand.
Våren 1965 dro vi tre karer fra Isfjord Radio til Longyearbyen i god tid for å feire solen sammen med både venner og ukjente. At vi var ute i god tid var heldig for oss, for vi brukte hele tre dager på turen, men la oss ikke foregripe begivenhetenes gang. Det hele startet med en prat i salongen om hvem som ville være med på en tur til Solfesten i Longyearbyen. Turen ville bli så pass lang at vi måtte klarlegge hvem som kunne ta vakter for oss i den tiden vi regnet med å være borte. Da alle de praktiske tingene var ordnet, var vi tre mann som var klare for turen. Ingvald Kristoffersen, bestyreren vår, var godt drillet med dieselaggregatene, så han ga Gudmund Antonsen fri for å være med på turen. Det kunne ellers være vanskelig for han å komme fra stasjonen, da han var maskinist alene.
Så måtte det være med en som hadde vært gjennom «løypa» før, og Karl Arne Betten meldte seg som kjentmann. Jeg ble den tredje deltakeren. Sammen med maskinisten, var dette undertegnedes første overvintring på stasjonen, og vi satte oss alle ned for å planlegge den store sledeturen vår. Kart ble studert, og vi beregnet to dager på turen til Longyearbyen. Den store dagen opprant, og vi følte oss rimelig klare for denne «manndomsprøven».
Vi hadde brukbart vær da vi forlot stasjonen, og første stopp skulle være Grøndalshytta. Først gikk turen over Linnévannet, gjennom Kongressdalen og over Grønnfjorden. Så langt gikk alt etter planen, men da vi begynte på Grøndalen slo været om til sterk vind med tilhørende snøfokk. Det ble et hvitt inferno med bortimot null sikt. Etter et slit oppover Grøndalen, kom jeg litt bak de andre og så at hundespannet vårt dro kraftig mot høyre. Etter alle beregninger av tidsbruken, skulle vi nå være i nærheten av Grøndalshytta, men det var umulig å se noe som helst. Hvis bikkjene dro mot høyre, kunne vi risikere å gå i ring med det resultatet at vi ble utslitte. Det var bedre å slå leir der vi var mens vi ennå hadde krefter. Vi så en stor snøskavl der det burde være mulig å grave en snøhule. Dette var noe vi ikke hadde tenkt oss i utgangspunktet, så noen spade hadde vi ikke tatt med oss. Ved hjelp av ski og noen bord fra en trekasse vi hadde proviant i, fikk vi gravd ut en grei snøhule. Bikkjene – seks i tallet – var utkjørte og la seg bare rett ned foran sleden. Vi så etter hvert bare noen små forhøyninger der de lå.
Etter å ha hutret oss gjennom natta, og med en firkløversjokolade til hver som eneste energikilde, dro vi på morgenkvisten vekk ryggsekken som stengte åpningen inn til snøhula vår. Det som møtte oss var et fantastisk flott vær. Vi så ikke noe til hundene, men sleden sto der ensom som en forhøyning i det hvite landskapet. Vi trodde at hundene var stukket av, og de ble behørig omtalt i sterke ordelag. Men da de hørte stemmene våre, dukket hundene opp av snøen som troll i eske. De hadde bare føyka ned og gikk i ett med terrenget. Like bortenfor der vi hadde gravd hula vår, så vi noe svart vi antok å være en stein. Ved nærmere sjekk viste det seg å være pipa på Grøndalshytta.
Vi hadde slått leir like ved hytta, som nå var begravd i snøen. Våte, kalde og sultne, grov vi frem inngangen til hytta, fikk fyr på ovnen og du verden for et herlig måltid vi fikk i stand. Våte klær ble hengt på snorer over ovnen, søkkvåte soveposer og klær ble hengt til tørking, mens vi fikk oss en velfortjent hvil.
Da vi våknet var det økt på med vinden igjen, og snøføyka sto himmelhøyt. Vi fikk tatt ut kursen mot Skiferdalen på kompasset før alt lukket seg rundt oss. Skiferdalen gikk greit, og vi kom ut i Colesdalen. Vi så ingenting, men mente vi skulle klare finne frem til Fardalen og hytta til Svalbard Turn. Grunnet snøfokket var sikten så dårlig at vi ikke kunne se de dalene vi skulle passere på veien nedover Colesdalen, men vi mente å se noen mørkere partier som vi antok var disse dalene. På slutten endte vi opp med at vi skulle være i nærheten av Fardalen, men fant ikke inngangen til dalen. I tillegg til snøfokket var det også blitt mørkt. Vi måtte bare bite i det sure eplet og ta nok en natt ute. Problemet var bare at vi ikke fant noe å grave oss inn i. Det sies at «nød lærer naken kvinne å spinne», og da var det et lyst hode som mente at vi måtte bygge oss en iglo. Iglo ble det ikke, men vi fikk til en slags «snøhytte» med åpent tak. Her la vi ski og staver på kryss og tvers som forstøtning – og nå med snøflak/snøblokker over. Jeg husker en rolig og god natt i soveposen, men da morgenen kom, så jeg rett opp i et tykt lag med snø som dekket oss. Men vi hadde hatt en trygg natt, og det var godt og varmt i soveposene. Vi opplevde nå nesten en gjentagelse av gårdagen; vi hadde slått leir like ved innløpet til Fardalen.
Vi startet nå entusiastisk og med godt mot opp dalen, og Fardalshytta tok godt imot oss. Der fikk vi laget oss en god frokost med egg og bacon. Turen videre skulle være «a piece of cake», som britene sier, men det skulle ikke gå slik. Fremdeles var ikke været på vår side, så vi kom ut av kurs. Da det lysnet litt, befant vi oss på et platå, og et skar i terrenget endte ned i et dalføre. Karl Arne Betten, som skulle være kjentmann for oss to nykommere, Gudmund og undertegnede, skulle nå stå på ski nedover for å rekognosere. Han skulle vinke et avtalt signal om vi ikke skulle følge etter, og et annet signal om vi skulle sette utfor med hundespann og slede.
Vel nede så vi Karl Arne vinke, men han ble så liten der nede at det var umulig å se hva eller hvordan han vinket. Vi to som var igjen mente det var bare ett å gjøre – nemlig å sette utfor. Vi spente fast ski og staver på toppen av sleden. Nå var det to tau festet til hvert hjørne bak på sleden som vi tenkte å feste rundt oss, slik vi brukte når vi snørekjørte. Det vi ikke hadde regnet med var at hundene nektet plent å gi seg på vei nedover dette bratte skaret. Vi måtte nærmest jage dem utfor. Selv satt vi på rompa og bremset kjelken ved å skreve ut. Det gikk bra, og nedover gikk det i passelig fart.
Nå var det bare det at vel nede viste det seg at vi var havnet på et platå innerst i Endalen, og Karl Arne hadde vinket at vi ikke skulle komme ned. Hadde vi fortsatt rett frem der oppe, ville vi ha kommet ned Vannledningsdalen til Haugen i Longyearbyen. Men nå var vi nede og ikke så mye å gjøre med det. Innerst på platået lot det seg gjøre å komme ned i selve Endalen. Turen til Longyearbyen begynte nå å nærme seg slutten etter tre dagers tur. Det var riktignok noen mil igjen, men da vi kom frem til Svalbard Radio på Skjæringa, sto velkomstkomitéen og tok imot oss med vår felles venn Carlsberg og oppvarmet badstue. Det vi først fikk vite etterpå var at de sto klare til å begynne på en leteaksjon etter oss.
Vi nådde imidlertid Solfesten, og med ustøe dansetrinn svingte vi oss i valsen. Uvant, men kanskje enda mer uvant var det å kjenne liflig parfymeduft fra dansepartnerne. Det var en stund siden vi hadde kjent slik godlukt. Etter å være kommet til hektene igjen, bar det etter hvert utover mot Kapp Linné igjen. Det hadde vært en slitsom tur, men med en god avslutning. Og ikke minst hadde det vært god erfaring å ta med seg videre.
Turen tilbake til Kapp Linné og vårt kjære hjem på Isfjord Radio ble en tur i et fantastisk flott vær. Sol over snødekkede vidder. Vi møtte også tre moskuser, som for sikkerhets skyld sprang litt unna oss, der de snudde seg og betraktet disse rare karene som dro seg frem på ski, og hunder som dro på en slede. De var nok ikke sikre på om vi hadde gode hensikter.
Tilbake på Kapp Linné, syntes vi det hadde vært greit å treffe andre mennesker enn de vi hadde hatt rundt oss hele vinteren. Ikke minst var det trivelig å treffe noen fra «spinnesiden». Men samtidig var det svært godt å komme «hjem» til Isfjord Radio igjen og fortelle om turen til de andre karene på stasjonen. De var nysgjerrige på det vi hadde opplevd, både på turen til og fra Longyearbyen, men også om livet i «storbyen».
Artikkelforfatter: Oddvar Ulvang
Alle foto: Oddvar Ulvang
