Forfatter: Oddvar Ulvang
I de tre årene jeg overvintret på Isfjord Radio, hadde vi russerne i Barentsburg som nærmeste nabo. Vi hadde et godt samarbeid med dem – og som gode naboer besøkte vi hverandre fra tid til annet. Vi ble godt mottatt i Barentsburg, og de var også på besøk hos oss på Kapp Linné. Til tross for språkproblemer, fant vi fort en god tone. I denne historien tar jeg for meg to turer vi var invitert til Barentsburg, men først noen bilder fra russiske besøk på Isfjord Radio.
Når russerne kom på offisielle besøk, fikk stasjonssjefen telegram der den russiske konsulen ba om å få komme og hilse på oss. Dette måtte så bestyrer/stasjonssjef ta stilling til og gi tilbakemelding på. Den andre måten var å komme uanmeldt. De fleste besøkene var uanmeldte. Det hendte at russiske helikoptre landet og besetningen var innom og fikk seg en kopp kaffe. En gang under et slikt uoffisielt besøk, fikk bestyreren vår i 1964-65 – Ingvald Kristoffersen – prøvesitte cockpit på helikopteret.
Et russisk Mi 4-helikopter lander foran stasjonen i 1964-65. (Foto: Reidar Sem)
Ingvald Kristoffersen – bestyrer Isfjord Radio 1964-65 – sitter i cockpit på et russisk Mi-4 helikopter. (Eget foto)
Ingvald Kristoffersen var bestyrer under min første overvintring på Isfjord Radio 1964-65. Dette var hans 5te overvintring på stasjonen. Han kom første gang til Isfjord Radio som telegrafist i 1955-56 og fortsatte som bestyrer i 1956-57. Dette var før den nye stasjonen ble bygget og de var bare 4-5 mann: Bestyrer, 2 telegrafister og stuert. Siste året fikk de også en maskinist. Ingvald fortsatte som bestyrer også i 1957-58. Da var den nye stasjonen bygget og besetningen hadde økt til 7 mann. Bestyrer – som gikk vakter sammen med 3 andre telegrafister, maskinist, stuert og kjøkkenassistent. Året etter ble bemanningen økt med nok en telegrafist, og bestyreren slapp vakttjeneste. Besetningen var nå på 8 mann, og slik fortsatte det så lenge stasjonen var en operativ radiostasjon med radiotelegrafister. Jeg vil også nevne at stuerten vår på min første overvintring var Osvald Jensen. Dette var hans 9de overvintring ved stasjonen. Hans første var i 1956-57, så han må ha trivdes svært godt på Kapp Linné. Han var for øvrig en meget ivrig jeger.
Våren 1975 kom russerne på besøk med et noe større beltegående kjøretøy enn det som var vanlig. På bildet under kan vi sammenligne størrelsen opp mot vanlige snøscootere.
Russere besøker Isfjord Radio i beltevogn våren 1975. (Foto: Ulf Eriksen)
Visekonsulen og tolken kom til oss en gang. De visste at vi hadde 16 mm spillefilmer vi hadde fått fra Velferdskontoret for handelsflåten. Russerne kom nå og spurte om de kunne få låne en film eller to som vi var ferdige med. Og det fikk de – man var da gode naboer.
I salongen på Isfjord Radio 1975-76. Til venstre visekonsulen i Barentsburg.
Deretter Jann Odin Falch, Torjus Torjussen og den russiske tolken. (Eget foto)
Russerne besøker Isfjord Radio med sang- og dansegruppen fra Barentsburg våren 1975. (Foto: Ulf Eriksen)
Kulturbesøk i Barentsburg
Her er jeg avbildet i Barentsburgs hovedgate under feltarbeid i 1999. (Eget foto)
Det første besøket mitt i Barentsburg fant sted vinteren 1964-65, da vi ble invitert til et helgebesøk. De skulle ha vennskapelige konkurranser, og de ville også ha oss med i kulturhuset til en konsert med musikk, sang og dans. Det var tre karer fra Isfjord Radio som la ut på turen, og vi kom dit en fredag ettermiddag. Da hadde vi hatt en fin skitur på rundt fire timer. Vi ble innkvartert i en velmøblert leilighet på konsulatet. Så vidt vi forsto, var dette en slags representasjonsleilighet konsulatet hadde for gjester. Om kvelden var det konkurranser i bordtennis og sjakk på kulturhuset, og vi deltok så godt vi kunne.
Lørdagen var viet konsert av høy klasse, med forskjellige kor- og musikkfremføringer, og selv om vi ikke skjønte språket, fortalte den russiske tolken så mye at vi likevel fikk med oss det meste av det som foregikk på scenen. Noe var jo også ganske visuelt og selvforklarende, så som kostymer, musikk og fremføring av dans. Balalaika-orkesteret og koret fremførte flott musikk og sang. Om kvelden var det dans, og selv om vi ikke forsto tekstene i sangene som ble fremført, går musikk og rytmiske aktiviteter på tvers av språkbarrieren. Søndag var vi tilbake på Kapp Linné etter en opplevelsesrik helg.
Det gamle russiske konsulatet i Barentsburg. (Eget foto)
Revolusjonsfest med en kronglet retur
Invitasjonen til revolusjonsfeiringen i 1975.
Hvert år feiret gamle Sovjetunionen oktoberrevolusjonen, så også på Svalbard. Forskjellen i den julianske og den gregorianske kalenderen gjorde at dette foregikk 7. november etter vår kalender. Da ble notabiliteter i Longyear-samfunnet invitert til Barentsburg, så som sysselmann, ledere i Store Norske Spitsbergen Kulkompani (heretter bare kalt SNSK), bergmester, sogneprest, telegrafbestyrer – og noen andre.
Jeg var stasjonssjef på Isfjord Radio i 1975 og ble også invitert til denne festen. «Nordsyssel» fraktet først de norske gjestene fra Longyearbyen til Barentsburg. Etter at de hadde satt folket i land, kom «Nordsyssel» ut til Kapp Linné og hentet meg. Det var blikk stille og med en måne som speilte seg i en speilblank fjord. Festen ble en langtekkelig historie med lange taler både på russisk og engelsk. Men jeg kom etter hvert i snakk med en pilot som var sjefen for de russiske helikoptrene på Svalbard. Jeg hadde permisjon fra en stilling som daglig leder for flysikringstjenesten ved Stokka flyplass, så vi hadde en god dialog om flyvning og flysikkerhet.
«Nordsyssel» utenfor Isfjord Radio. (Foto: Olav Ragnar Tysnes – Svalbard museum)
Men været kan endre seg fort på Svalbard. Da festen var over, blåste det vind av orkans styrke på Kapp Linné. Det var umulig å få meg i land, og jeg måtte derfor bare følge med på ferden til Longyearbyen. Turen til Barentsburg var siste oppdrag for «Nordsyssel», som neste morgen skulle gå til Norge for vinteren.
Da «Nordsyssel» gikk sørover, var det fremdeles umulig å komme ut med motorbåten «Black Label» for å hente meg, så jeg ble værende i Longyearbyen, der jeg fikk bo på et ledig rom på telegrafen. Det var kommet noe last til Isfjord Radio med siste kullbåt, og dette var lagret hos SNSK. Blant lasten var bl.a. hvilestoler til dagligstuen vår, samt vinterkvoten av fluidum fra Vinmonopolet til stasjonen og det enkelte besetningsmedlem.
Tur til Sveagruva
Selfangeren «Norvarg» fra rederiet Brødrene Jacobsen i Tromsø var innleid av SNSK for å bistå de siste kullbåtene med å komme seg inn og ut Isfjorden, da det vanligvis var en del drivis som fylte opp Isfjorden på denne tiden. En dag fikk jeg vite at «Norvarg» skulle assistere et kullskip ut Isfjorden, og at de etterpå skulle fortsette til Sveagruvene med noe last. De skulle se om de kunne anløpe Isfjord Radio underveis, så jeg skulle bare komme med pikkpakket mitt, så fikk vi se hvordan det gikk.
M/S «Norvarg» lager råk i isen i Adventfjorden. (Foto: Bjørn H. Halland)
Kullskip i isen. (Ukjent fotograf)
Kullskipet var noe breiere enn «Norvarg», så ferden ut Isfjorden foregikk på den måten at «Norvarg» gikk like foran og laget en råk, som kullbåten kunne bryte is inn i. Dette gikk bra en stund, men så oppdaget vi at kullskipet stoppet helt opp og ble liggende. Det var selvfølgelig radiosamband mellom skipene, og vi fikk vite at årsaken til stansen var at maskinen til kullskipet var blitt så varm at de måtte stoppe opp en stund for å kjøle ned. Gange i isen var blitt en for stor belastning for maskineriet.
Mens kullskipet lå stille, laget «Norvarg» en litt breiere råk utover. Etter en tid ville kullskipet gjøre et nytt forsøk, og ferden fortsatte videre ut fjorden. Denne gangen gikk det uten stans. Vi hadde kontakt med Isfjord Radio, og de hadde nedslående informasjon om isforholdene på Kapp Linné. Isen hadde pakket seg sånn opp rundt stasjonen at det var komplett umulig for dem å komme ut med «Black Label». Da vi noe seinere passerte midtfjords, kunne vi med selvsyn konstatere at dette stemte, og vi så også at det heller ikke var forsvarlig å sette meg av på isen for å gå inn til stasjonen.
Med kullskipet ute i isfritt farvann, gikk nå ferden mot Bellsund, der Akseløya ligger som en barriere ved utløpet av Van Mijenfjorden, slik at fjorden derfor frøs ganske fort til. «Norvarg» var bygget for å gå i is og hadde en kraftig motor på 2400 HK. Vi kom oss greit forbi Akseløya og fortsatte gjennom den halvmeter tykke fastisen inn Van Mijenfjorden mot Svea, der vi anløp uten de helt store problemene.
Kjell prest – sognepresten i Longyearbyen – var også med, og vi hadde fått anvist hver vår lugar bak broen på «Norvarg». Når Svea fikk besøk, var de fleste som ikke var i gruven oppe for å se om det var post til dem. Kjell Prest ville opp i «byen» for å hilse på folket, og jeg slo følge med han. Og sannelig traff jeg en kar fra Sandnessjøen. Det hadde vært en lang dag, så mens lossingen av «Norvarg» fortsatte, gikk jeg og la meg. Jeg sloknet som et talglys. Da jeg våknet hørte jeg at motoren gikk for fullt.
Van Mijenfjorden sett fra Svea. (Foto: Lilleba Knudsen – Svalbard Museum)
Det var et fantastisk syn som møtte meg, da jeg kom ut i styrehuset, eller broen som det heter i maritime kretser. Fjorden og fjellene lå der kritthvite i det flotte morgenlyset. Vi gikk med full fart ut Van Mijenfjorden, og «Norvarg» fulgte råken den hadde laget da vi gikk innover kvelden før. Men ikke en sjel på broen. Nede i messa var frokosten i god gang og jeg var snart i gang med å ta til meg næring. Da jeg snakket frempå om mangel av folk på broen, flirte de godt. Nei, vi hadde den beste selvstyringen i verden ut fjorden med en halv meter fast is på begge sider av skuta. Men da frokosten var fortært, var det atter bemanning på broen.
Vi kom oss ut på nordsida av Akseløya og nærmet oss etter hvert også Kapp Linné og Isfjord Radio. Vi pratet med gutta på stasjonen, men forholdene gjorde det fremdeles umulig å komme ut for å hente meg. Det kunne vi også se med egne øyne da vi passerte ute i fjorden. Det hadde vært mye pålandsvind, og isen hadde skrudd seg opp mot land. Det var bare å fortsette turen videre til Longyearbyen, der jeg så smått begynte å jobbe litt på Svalbard Radio (telegrafen) for å få tiden til å gå.
M/S «Norvarg» i isen. (Ukjent fotograf)
Med russisk helikopter til Kapp Linné
En dag ringte de fra flyplassen og fortalte at de ventet et russisk helikopter. Kanskje det var en idé å spørre flygeren om å få skyss utover. Lasten til stasjonen ble stuet inn i en varebil, og så bar det utover til flyplassen på Hotellneset. Det viste seg at flygeren var han jeg hadde hatt en lang prat med under revolusjonsfesten, så vi følte oss nesten som gamle kjente. Når det gjaldt transport ut til Isfjord Radio, var det ikke nei i hans munn. Lasten til Isfjord Radio var nå plassert i to bagasjevogner vi hadde fått låne på flyplassen, og vi var klare for å dra disse ut til helikopteret. Flygeren skulle bare opp i tårnet og levere flygeplanen, så var han også klar. Men besetningen fikk bare stuet inn varene fra den ene bagasjetralla i helikopteret, og mente de ikke kunne ta mer last i helikopteret.
På vei tilbake til flyterminalen med den ene bagasjetralla fullastet med varer, møtte vi helikopterpiloten. Han lurte på hvor vi skulle med den fulle vogna, og da vi fortalte at det ikke var plass til alt i helikopteret, ristet han på hodet og ba oss ta tralla tilbake til helikopteret. Her ble det ut med alt som var stuet inn – og så var det omstuing. Alt kom med – og helikopteret tok av fra Longyear Lufthavn med meg og lasten ombord og med destinasjon Isfjord Radio.
Jeg ankom Isfjord Radio i et russisk helikopter av typen Mi-4. Griegfjellet i bakgrunnen. (Eget foto)
Jeg følte meg nesten som Julenissen da vi landet utenfor stasjonen med alle varene som var ankommet Longyearbyen, og som vi ellers ikke ville ha fått før til neste sommer. Gutta møtte opp på landingsplassen med traktor og tilhenger. Hengeren var omtrent fullasta med varer da vi dro mot stasjonsbygningen. Det hadde vært en omstendelig retur fra Revolusjonsfesten, og det var ubeskrivelig godt endelig å være «hjemme» igjen.