Av: Oddvar Ulvang
Vi var fem radiotelegrafister på Isfjord Radio. Den ene var stasjonssjef, og gikk ikke vakter. Han kunne gå noen dagvakter ved avspasering og sykdom, men ellers var det fire telegrafister som gikk i turnus med dag-, kvelds- og nattevakter. Jeg er blitt utfordret til å fortelle om et arbeidsdøgn på radiostasjonen.
Isfjord Radio
Isfjord Radio hadde døgnkontinuerlig tjeneste, mens Svalbard Radio i Longyearbyen (eller Telegrafen, som den gjerne ble omtalt som) ikke hadde nattevakt. Det hadde heller ikke Ny-Ålesund Radio. Var det viktige telegram til Svalbard-samfunnet fra Fastlands-Norge, ble Isfjord Radio kontaktet av Harstad Radio. Vi kunne da operere en alarmsender for å vekke den som hadde beredskapsvakt på telegrafen i Longyearbyen.
Vaktsyklusen vår startet med nattevakt klokken 22.00-08.00, så sov man litt og gikk på en kveldsvakt klokken 16.00-22.00 og til slutt en dagvakt neste dag 08.00-16.00. Deretter hadde vi fri resten av den dagen, neste dag og så på nattevakt igjen. Slik gjentok vaktene seg uke etter uke, måned etter måned.
De faste oppgavene for vakthavende telegrafist var først og fremst lytting på nød- og kallefrekvensene for telegrafi (500 KHz) og telefoni (2182 KHz). I tillegg lyttet vi på Polar Øst-frekvensene til ruteflyene som gikk over Nordpolen, til og fra Europa og Anchorage i Alaska. Dette ble selvsagt mye passiv lytting, men vi hadde også værobservasjoner som skulle tas og sendes værvarslinga for Nord-Norge i Tromsø hver tredje time døgnet rundt.
Erling Selnes leser av instrumentene i Met-bua.
Værobservasjonene begynte gjerne i Met-bua utenfor stasjonen. Om sommeren var det bare å stikke føttene i et par utesko og springe ut med blokk og blyant, men om vinteren måtte vi kle oss godt før vi gikk ut, og i tillegg ta med våpen. Vi så stadig isbjørnspor rundt stasjonen, og jeg husker flere ganger at det var isbjørnspor rundt Met-bua mellom to avlesninger innenfor tre timer. Det gjorde oss godt motiverte til å ta med gevær. I Met-bua skulle det leses av hygrometer (luftfuktighet), vanlig termometer, samt maks- og minimumstermometre. Så måtte vi bytte nedbørmålere, som var litt forskjellig utformet etter årstiden, det vil si for regn- eller snømålinger.
Stasjonen under nordlyset. I forkant Met-bua, der instrumenter måtte avleses hver tredje time.
Inne på radiostasjonen, måtte vi helle regnvannet over i måleglass for å måle hvor mange millimeter nedbør vi skulle melde. Om vinteren satte vi snømålerne inntil radiatoren for å tine snøen før vi kunne måle den vannmengden dette representerte. Mens snøen tinte, skrev vi inn alle data i værdagboka, herunder også sikten og hvilke skyer vi hadde, skyhøyde og hvor mye skyene dekket himmelen oppgitt i åttendedeler. Halvskyet ble for eksempel notert som 4/8-deler. Deretter måtte alle data settes opp som en tallkode, og nå var vi klar for å sende dette til Tromsø Meteo – LMT. Vi var fire radiostasjoner som var klare ved de faste sendetidene. Det var foruten Isfjord Radio (LML), Hopen Radio (LMR), Bjørnøya Radio (LJB) og Jan Mayen Radio (LMJ). Så kom Tromsø Meteo opp og anropte LMR først, så fulgte LML og de øvrige stasjonene som perler på en snor.
Met-bordet med blant annet værjournal og kodebok. På veggen t.v. en barograf, kvikksølvbarometer og anemograf.
I tillegg til de faste rutinene med værobservasjoner hver tredje time, var det kontakt med skip som opererte i Svalbard-området. Blant annet D/S Lyngen, et lite passasjerskip som gikk mellom Tromsø og Svalbard om sommeren, og lasteskipene som kom til Longyearbyen etter kull gjennom sommeren og høsten. De russiske skipene hadde vi ikke kontakt med. De hadde sitt eget radiosamband med radiostasjonen i Barentsburg, UKS2, men vi så når skipene passerte Kapp Linné.
I tiden 1957-1961 hadde Meteorologiske Institutt en radiosondestasjon med fire manns bemanning på Isfjord Radio. Radiosondestasjonen holdt til i den gamle radiostasjonen, der det var bygget et ballonghus i forlengelsen av den. Her fylte man ballonger med hydrogengass, og under ballongen ble det festet en boks med måleutstyr og en liten radiosender. Når porten som lå på lesiden ble åpnet, tok man ballongen ut og slapp den. Når ballongen steg opp gjennom atmosfæren, sendte den informasjon tilbake til bakken med forskjellige data, som lufttrykk, luftfuktighet og temperatur. Disse værdataene var viktig for Meteorologisk Institutt, så da radiosondestasjonen på Kapp Linné ble lagt ned, ble vi bedt om å lytte på Barentsburg Radios frekvens og kopiere radiosondemeldingene som gikk derfra til Murmansk, og deretter sende dette til Norge. På den måten fikk meteorologene disse dataene langt tidligere enn de ellers gjorde via Moskva.
Ballonghuset. Her fylles radiosondeballongen med hydrogengass og slippes opp (ukjent fotograf).
En annen meget viktig tjeneste vi utførte var i forbindelsen med flytrafikken til og fra Europa over Nordpolen til Anchorage i Alaska. Herfra fløy noen av ruteflyene til Vestkysten av USA og andre til Det fjerne Østen. Det var SAS som var pionér på denne flyruten, da de høsten 1956 åpnet Nordpol-flygningene med propellfly av typen DC-4 og DC-6. Seinere kom flyselskapene KLM, Lufthansa, Air France og Japan Airlines, og det var de som fløy over polområdet med moderne jet passasjerfly da jeg kom til Isfjord Radio som ung mann i 1964.
Flyene fra Europa kom på kvelden, SAS fra København, KLM fra Amsterdam og Air France fra Paris. Hvor Lufthansa og Japan Airlines hadde avgang fra, husker jeg ikke. Flyene kom heldigvis ikke samtidig, men var spredt over noen timer. Jeg hørte noen ganger SK988 fra SAS når de hadde såkalt pre-flight check før det tok av fra Kastrup. Da kalte flyet oppKastrup aeradio på kortbølge for å se om utstyret fungerte.
Oddvar Ulvang på en stille dagvakt i 1964.
Siste radiostasjonen flyene hadde kontakt med på fastlandet var Bodø aeradio før vi overtok. Hver hele time kalte flyene oss opp med sin nåværende posisjon, posisjonen de beregnet å være om en time, hvilken høyde de fløy i og til slutt utetemperaturen. De fløy gjerne i 37.000 fots høyde (FL370) og temperaturen kunne ligge rundt 50 minusgrader. Posisjonsrapportene leste vi tilbake, slik at det ble en form for dobbeltsjekk. Det var ikke alltid de fløy rett over Nordpolen, da dette var avhengig av vinden i de høyere luftlag. De ville helst ha medvind, for da sparte man drivstoff. Hver halve time kom flyene opp og meldte «operation normal». Når flyene passerte Nordpolen, skiftet de til «polar vest-frekvenser» og fortsatte kommunikasjonen med stasjoner i Canada og i Alaska på veien videre mot Anchorage, som ble brukt som teknisk landingspass med bytte av crew og fylling av drivstoff før ferden bar videre.
Karl Arne Betten (t.v) har kontakt med et SAS-fly over Nordpolen i 1964. Erling Selnes sender værobservasjon til Tromsø. (Skjermdump fra NRK-serien «Svalbard minutt for minutt»)
En gang utenom den vanlige kontakttiden, ble jeg et oppkalt fra et Lufthansa-fly på vei over Nordpolen. Jeg syntes flygeren hørtes litt stresset ut da han rapporterte: «Loosing one engine». Det betydde at en motor var stoppet. Han ville vite været på en rekke flyplasser innenfor rekkevidde. Da jeg hadde fått tak i det han ønsket, kalte jeg opp flyet med selcall, en innretning som forteller flyverne at noen vil ha tak i dem. Da flyet svarte, ga jeg han de væropplysningene han hadde bedt om. Da jeg spurte om han skulle returnere, kom svaret prompte: «No, we are going to Anchorage». Ruteflyet hadde fire motorer, og da det var omtrent like langt begge veier og ingen nødsituasjon, kunne de like gjerne fortsette som planlagt.
Tidlig om morgenen begynte flyene mot Europa å komme, og da ble det fullt kjør med trafikk. Det kunne hendte at vi hadde problemer med å få forbindelse med Bodø aeradio på kortbølge. Det gjaldt særlig i forbindelse med heftig nordlysaktivitet. Da var det godt at vi hadde et godt telegrafisamband med Bodø på langbølge (276 KHz). Dette sambandet slo aldri feil.
Vi hadde også kontakt med sovjetiske Aeroflot-maskiner, som fløy fra Murmansk til Havanna på Cuba. De hadde ikke lov til å fly over utenlandske territorier, men måtte ut i internasjonalt luftrom etter avgang Murmansk. De holdt kontakt med oss til Island overtok.
Erling Selnes sender værobservasjoner til Tromsø. Bak Erling står de kraftige 2,5 KW Wilcox-senderne vi brukte i kommunikasjonen med polflyene. (Skjermdump fra NRK-serien «Svalbard minutt for minutt»)
Innimellom flytrafikken, måtte vi også ta og sende værobservasjoner til Tromsø. Det kunne holde hardt med tiden mange ganger. I tillegg skulle vi ta Radiosonde-meldingene som Barentsburg Radio (UKS2) sendte til Murmansk. Aleine på vakt kunne det fra tid til annen bli noe hektisk. For å avhjelpe dette, fikk vi en såkalt slangeskrift-skriver. Når den var koplet til en mottaker, kunne morsesignalene skrives ut på en strimmel. Disse morsesignalene reinskrev vi til tall-grupper i en ledig stund og sendte til Tromsø. Var det skikkelig hektisk, måtte vi tilkalle en kollega for å ta værobservasjoner eller håndtere skipstrafikken.
Oddvar Ulvang har kontakt med et rutefly på vei mot Anchorage og skriver inn posisjonen på skrivemaskinloggen.
En natt blåste det vind med orkans styrke. Da jeg ble kalt opp av Air France og skulle svare, koplet «overload»-reléet ut senderen. Fra det store vinduet i gavlveggen på radiostasjonen, lyste jeg med en kraftig lommelykt over antenner og «feedere». Da så jeg at den doble fødelinja fra senderen og nedover sletten bare lå i en krøll over de korte stolpene de var festet til.
Første glimt av sola. Legg merke til nettverket av antenner og barduner mot den lyse himmelen.
Den kraftige vinden hadde løsnet fødelinjen fra stolpefestene. Jeg tok på meg skikkelige uteklær og gikk ut i natta. Der holdt vinden på å få tak i meg, men jeg hadde heldigvis tak i en tung jernstige. Jeg hadde puttet en rull kraftig snøre og kniv i jakkelomma, og nå gikk jeg opp i hver stolpe og surret fødelinja tilbake til isolatorene – en etter en.
Da dette var ferdig, gikk jeg tilbake til stasjonen og prøvde senderen. Da alt så ut til å være i orden, brukte jeg selcall-nummeret til franskmannen, som svarte på engelsk med fransk aksent: «Station calling Air France 272». Forbindelsen var opprettet, og jeg fikk posisjonsrapporten som ble sendt Bodø, og vi var alle fornøyde.
En kveldsvakt ble jeg kalt opp av en reketråler fra Møre. De hadde passert Bellsund på vei nordover og ville være tvers av oss i løpet av et par timer. Dersom vi ønsket reker, måtte vi komme ut i motorbåten vår og hente. De kunne ikke stoppe opp, da de var i fart og hadde trålen ute. Jeg informerte de andre, som slappet av i salongen. Det var stor interesse for ferske reker, så «Black Label» ble gjort klar og satt på sjøen. De gikk ut i høvelig posisjon, og da reketråleren passerte, fikk de slengt et par søppelsekker med reker ombord. Reketråleren sorterte rekene de fikk opp, og reker under et visst minstemål ble vraket. Det var slike reker vi fikk, men de var jo like gode, det tok bare litt lenger tid å rense dem. De større rekene pakket fabrikktråleren i esker og frøs ned.
Isfjord Radio i motlys. (Foto: Herta Grøndal)
Epilog
Var det noen forskjell på det å være telegrafist på Isfjord Radio sammenliknet med andre radiostasjoner på fastlandet? Det mest spesielle var nok at man bodde på arbeidsplassen. Jeg har vært telegrafist på Rogaland Radio på Jæren, Kirkenes og Banak aeradioer, en av Forsvarets radiostasjoner i Harstad og Bodø radio/aeradio. Her drar du hjem når vakta er over, og du har kanskje heller ikke kontakt med kollegene mellom vakter. På Isfjord Radio var vi isolert store deler av året, og med bare 7-8 mann rundt deg var du litt prisgitt hvordan kjemien fungerte. Det som har forbauset meg litt i ettertid er at det fungerte så utrolig bra. Du tar åtte helt tilfeldige mennesker og sender dem til en isolert utpost på Svalbard, uten psykologiske tester eller legesjekk, og du blir en sammensveiset venneflokk. Det er jo helt unikt! Dette burde være et egnet samfunn for en sosialantropologisk studie.