Forfatter Oddvar Ulvang

Vi skriver 1965, det er vårog jeg har hattmin første vinter på Kapp Linné. Det er fint vær og jeg er akkurat ferdig med vakta mi. Noen av gutta er i Longyearbyen med hundespannet vårt, men det er en hund igjen på stasjonen –Bamse. Jeg har nå fri og skal først på nattevakt om tre dager. Hva med en tur til Båtodden, en mils vei sørover. Eller kanskje til Kapp Bjørseth eller Kapp Martin, henholdsvis 2,5 og 4 mil. Jeg får snakke med bestyreren.

Reglementet for oss som arbeidet ved Isfjord Radio var at vi kunne gå turer innfor en radius på ca. 1 mil ved bare å si fra at du var ute på tur i området. På lengre turer måtte du ha aksept fra stasjonssjefen. Jeg fikk høre med bestyreren vår, Ingvald Kristoffersen. Han hadde ansvaret for stasjonens drift og måtte vite at det var nok folk til kommende dagers vakter. En av telegrafistene var med på turen til Longyearbyen, og om jeg dro på flere dagers tur til Kapp Martin og det ble dårlig vær, kunne jeg bli værfast langt unna stasjonen, og han satt tilbake med bare to telegrafister til døgnkontinuerlig radiotjeneste.

            Været er imidlertid fint og Ingvald godkjenner at jeg drar aleine sørover til Kapp Martin. Vi har ansvaret for vedlikeholdet av radiofyret på Kapp Martin, og Ingvald gir meg i oppdrag å sjekke fyret. Han presiserer at jeg ikke må gå lenger enn til hytta på Bjørseth om det blir omslag i været. Jeg pakker ryggsekken med et minimum av det jeg trenger av klær, men jeg må ha med mat for minst tre dager – og det må også i sekken.

Bamse fremst mens han ennå var med i hundespannet. (Eget foto)

Hytta på Båtodden er ikke stor, men den gir ly når været er ille.Bildet viser telegrafistkollega Jan Rindal fra en annen tur.(Eget foto)

Den første stoppen er hytta på Båtodden. Den er ikke av de største, men det er to brisker der og muligheter til å koke seg en kaffeskvett. Det hadde vært en tung tur med for mye vekt i sekken, så det var godt å få skia av beina – og ikke minst sekken av ryggen. Jeg forstår at  tiden er inne til en aldri så liten omvurdering om hva som var nødvendig å ha med videre.

Når jeg forlater Båtodden, ligger det tilbake noe hermetikk – og sekken er blitt flere kilo lettere. Maten til Bamse består av tørrfisk, men den er heldigvis lett i vekt. Nå er neste mål Kapp Bjørseth og hytta vår der. Bamse holder koken og ser ut til å like turen vår. Terrenget nedover mot Bjørseth-hytta er helt flatt og byr ikke på noen utfordringer. Det er bare å holde et jevnt tempo mot sør. Til å begynne med syntes jeg sekken er atskillig lettere, men halvannen mil seinere må jeg bare innrømme at den fremdeles er i tyngste laget.

Bjørseth-hytta ble bygget av tidligere kolleger på Isfjord Radio og fraktet nedover. Her er vi akkurat kommet frem. Vi ser at Bamse har lagt seg ned og at ryggsekken er lagt ned ved skiene. (Eget foto)

Hva er bedre når man er sliten enn å komme inn i en hytte og få seg en matbit. Snø blir smeltet og kaffe kokt. Vi skal bli her natta over, og må gjøre det hele så komfortabelt som mulig. Når det er kommet fyr i ovnen, senker roen seg over en litt sliten turgåer.

Her har jeg fått litt mat og nyter stunden med et krus kaffe. (Eget foto)

Etter en drømmeløs natt, våkner jeg utsovet og klar for ny dag og nye utfordringer. Bamse har sovet ute og får seg nå litt tørrfisk mens jeg inntar en enkel frokost. Så sier vi farvel til Bjørseth og tar fatt på neste etappe til Kapp Martin. Nå har jeg levnet mer hermetikk tilbake i Bjørseth-hytta, så jeg ser litt lysere på ferden videre. Bamse trasker ved siden av meg, og jeg er glad han er med. Det er ikke for ingenting hunden blir kalt menneskets beste venn. Halvannen mil seinere ser vi hytta som huser radiofyret og antenna som stikker opp. Men det første som blir synlig er nok lysfyret ute på Odden.

Lysfyret på Kapp Martin fotografert mange år senere. Nå er snøscootere allemannseie. (Foto: Mathias Bjerrang)

Vel installert i hytta med radiofyret på Kapp Martin, som egentlig heter Bellsund radiofyr med kjenningsbokstavene MT, fikk vi oss et måltid – både Bamse og undertegnede. Radiofyr og batteri blir sjekket, slik jeg har fått instrukser om, og det går ikke lange tiden før jeg er i soveposen og søvnen lukker øynene mine.

Det er ikke noen vits i å bli noe særlig lenge i radiofyrhytta, så neste mål er Vårsolhytta, eller Camp Miller som den også kalles. Hytta har fått navn etter bukta like i nærheten – Vårsolbukta. Motorkutteren «Vaarsol» av Tromsø kom dit med Den norske Svalbard-ekspedisjonen i 1914 – og bukta fikk navn etter båten.

Når hytta også kalles Camp Millar, er det fordi den opprinnelig ble etablert av det britiske selskapet Northern Exploration Company i 1910, oppkalt etter en av hovedaksjonærene i selskapet. Men dette tenker jeg ikke så mye på når jeg og Bamse setter kursen for denne hytta en kilometers vei lenger østover.

Bare navnet «Vårsolhytta» formelig får meg til å føle meg velkommen. Etter hvert som vi kommer nærmere og nærmere dette «Soria Moria» jeg har i tankene, blir jeg i godt humør. Nå vel, det er nå ingen luksushytte dette heller, men den er en noe større og varmere hytte, så her føler jeg at dagen kan bli flott.

Vårsolhytta er oppkalt etter Vårsolbukta, som igjen ble oppkalt etter motorkutteren «Vaarsol» av Tromsø, som kom dit i 1914. (Ukjent)

Når jeg har fått fyr i ovnen, går jeg ut for å ta et bilde av hytta. Det er ikke et spor å se utenom våre egne. Etter en litt forsinket «brunch», slapper jeg litt av på en av køyene. Da hører jeg plutselig hundeglam og kommer meg opp og ut på trappa. Det er hundespannet fra Isfjord Radio. Da Longyearby-farerne kom tilbake til Kapp Linné, overtok noen av de andre gutta spannet og dro sørover for å se hvordan det sto til med meg. Da jeg kommer ut på trappa, ser jeg en av gutta triver geværet ned av skulderen i full fart, så jeg vinker avvergende. Har ikke noe særlig lyst å bli skutt på. Grunnen til hastverket med å få geværet i skytestilling var at de like før hadde møtt en isbjørn, som stakk av i full fart da den møtte Isfjord-gutta. Den kom fra hytte-området, og ved nærmere ettersyn så jeg at den hadde passert kloss i hytteinngangen. Kanskje satt den på rumpa og studerte han som tok bilde av hytta like før. Kanskje den lurte på hva slags dyr jeg var, og om det var verd å bale seg opp med meg.

Einar Slettbakk studerer hytteboka i Bjørseth-hytta. Han var fangstmann i Bellsund 1964-65. Han og fangstkompisen brukte Isfjord Radio som postadresse. Jeg ble med da han dro tilbake. (Eget foto)

Ikke lenge etter at jeg får besøk i Vårsolhytta, må jeg forlate det gode selskapet for å begi meg nordover til stasjonen og nattevakt. Bamse blir igjen hos artsfrendene sine, mens jeg tar fatt på de 4 milene tilbake til vårt kjære Isfjord Radio – og rett på vakt. Det var den gang man var ung og sprek.

Hundene i kjetting utenfor Vårsolhytta.(Eget foto)